Spydeberg i Indre Østfold; smak litt på dette stedsnavnet og nevn tre ting som har satt Spydeberg på kartet. Problemet er at foruten Terje Schrøder i drag og 2 fartsgale brørdre som får selv de mest utagerende bygdeungdommene til å se ut som bråkete reklameplakater for trygg traffikk så har ikke spydeberg hatt så mye å skryte av og har det vært snakk om musikkfestivaler i Indre Østfold så har man dratt til Askim for å få med seg kraftfestivalen. Skepsisen var imidlertid stor når jungeltelegrafen begynte å hviske om Spydeberg Rock Festival 2011 – et prosjekt dratt i gang av en gruppe musikkelskere med de to ildsjelene Kenneth Hansen og Børre Olsen i spissen.
Når denne artikkelen skrives har den regntunge dagen derpå blitt et faktum og med beina på bordet og pc’en på fanget var det i utgangspunktet ikke planlagt noen inngående artikkel om denne dagen; for slikt har man jo Indre Smaalene til men nå er det jo slik at det beste beviset for at man har opplevd noe verdt å huske er at man blir sittende å stirre ut i lufta mens man prøver å reflektere over hva man faktisk har vært med på.
Av diverse årsaker hadde jeg dessverre ikke mulighet til å delta på hele festivalen som åpnet med brask og bram kl 12.00 med “Barnas Rockefestival” som skulle vare til kl 18.00 mens lokale band fikk rikelig med muligheter til å vise seg frem. Etter jungeltelegrafen å dømme var dette visstnok et meget populært tiltak fra SRF (Spydeberg Rock Festival) og i undertegnedes øyne var dette ett sjakktrekk av Hr Hansen og Hr Olsen. Når man er for ung til å kjøre moped er det få andre måter å gjøre opprør på som er bedre enn å guffe opp anlegget mens rocken strømmer ut av høytalerne til foreldres store fortvilelse mens band som kanskje ikke har fått vist seg frem før endelig får muligheten.
Når så undertegnede endelig kom seg inn hadde sola trukket i ly bak en traust skybank mens værgudene sendte oss rikelige mengder med kjølig vind som gjorde sitt ytterste for å trekke stemningen ned – uten å lykkes! Det å skape en festivalfølelse handler ikke bare om å snekre opp ei scene på det lokale torvet, hanke inn ett par vaktere og sette opp noen gjerder; det handler om om en mjuk gressplen som gir damer med høye hæler grått hår, det handler om å lukke området samtidig som områdets layout gir deg en følelse av frihet og det handler om musikken og folket. Bare det å tre innenfor portene resulterte instinktivt i en følelse av å være hjemme; plassert midt i spydeberg sentrum ble området utnyttet til et fulle med høye gjerder som ble delvis skjult av boder og telt i en fin-fin hestesko som omkranset området. Med god bredde og lengde på området var det aldri noen følelse av trengsel eller klaustrofobi men ønsket man å føle dette var selvfølgelig øl-teltet en mulighet. Til tross for at det var relativt digert var det fylt til randen med benker og det hersket det ingen tvil om at festivalpublikumet triveds nok til tømme baren for kaldt øl og de siste timene var sterkt preget av pisslunkent øl for oss mer normale gjester. VIP derimot; det å sette VIP-teltet klin inntil det normale teltet mens baren var den samme var kanskje ikke så veldig gjennomtenkt? Jeg var langt fra den eneste som la merke til at det sto sprit i baren bare for å få beskjed om at det var reservert til VIP når jeg kom til kassa.
Fordelen med å servere kun øl og vin er jo strengt tatt at flatfylla reduseres, ironisk nok vil den da være mer VIP-relatert. Men om man går på en festival er alkoholen intet mer enn et supplement til musikken og der scorer SRF full pott. Selv gikk jeg dessverre glipp av Bar Room Buddies, Samfunnshelvete og Morning at Noon, men når man først rekker The Teddybears så er mye av den dårlige samvittigheten forsvunnet som øl foran publikummet! 3 eldre herrer som spiller god og gammal rock’n roll fra sin storhetsperiode for noen tiår siden? Et relativt monotont og kjedelig sceneshow? Det gjør ingenting når låtmaterialet er så legendarisk og innarbeidet hos publikumet at allsangen er et faktum fra første strofe.
Selv om en svenske blant publikumet virkelig ikke kunne fatte og begripe hvorfor alle sang med så var dette en perfekt oppvarming til festivalen som begynte å leve opp til navnet sitt. Med Live/Wire eksploderte scena i et forrykende show med lys og røyk mens høytalerne presenterte et av landets bedre ac/dc-coverband i storform. Gode, gamle klassikere fra Bon Scott perioden sendte publikumet inn i en tilnærmet euforisk tilstand før kveldens største overraskelse plutselig sto på scena i form av de energiske, vakre og gjennomført rocka Cocktail Slippers som tok hele området med til nye høyder innenfor musikalsk underholdning.
Backstreet Girls sto på sin side for kveldens desidert mest hardtslående innslag når de inntok scenen og bombarderte headbangende indre østfoldinger med smellfeite riff, catchy refreng og et forrykende sceneshow.
Enhver festival trenger selvfølgelig også en avslutningsakt god nok til at publikumet ikke bælmer nedpå de siste dråpene med pisslunka øl og løper til nærmeste taxi før bandet er ferdig; og hva er bedre enn å avslutte kvelden med fyrverkeriet Kokken Tor? Når man har energien til en gruppe tennåringer, en enorm spilleglede og presenterer gode, norske rockelåter med en nerve uten like og attpåtil byr på et sceneshow som kort sagt oppfyller festival-begrepet; utagerende, underholdene, et band som lar publikumet være publikum og ei spilleliste så stappet med klassikere at man så å si burde være svensk for å ikke la seg rive med!
Det å komme inn på et område som til de grader oppfyller alle krav man har til et festivalområde og bli presentert for en lineup fra øverste hylle på scenen samtidig som stemningen blandt de flere hundre publikummerne var upåklagelig resulterte i en fantastisk festivalaften og om noen havnet på de mer lokale pubbene denne kvelden så kan dere bare glede dere til Spydeberg Rock Festival 2012 og tenke på at dere i 2011 gikk glipp av en happening i Indre Østfold!
